«Vi maktet ikke å stoppe oppdrettsnæringens miljøødeleggelser, og du min sønn får ikke oppleve naturen slik jeg fikk. Og muligheten til å fange en villaks i heim elva
Når du var liten, hadde vi en regjering som kaltes den rødgrønne regjering. Rød for å fremstå som solidarisk og sosialdemokratisk, og grønn for å la oss tro at de skulle ivareta miljøet og naturvennlige verdier.
.
I alle generasjoner før din, var laksen en forutsigbar matkilde og gjenstand for både fascinasjon og rekreasjon. En god mat- og inntektskilde for fiskere og lokalsamfunn langs kysten. Kampen mot laksen kun bevæpnet med fiskestang, var for mange toppen av lykke og spenning og rekreasjon. I den siste generasjon av fiskere var vi nærmere 150000 mennesker som hadde en lidenskapelig interesse for laksen. Og selv om vi på slutten sjelden fikk oppleve nærkontakt, kunne vi allikevel stå dager og uker ved elvene den vandret opp i. Ventende, ? stadig lengre ventende. På slutten måtte vi vente så lenge at når endelig nærkontakt var opprettet, løsgjorde vi den igjen uten å drepe for således å få tilfredstilt vår fascinasjon og lengsel og samtidig kunne ha et lønnlig håp om at den igjen skulle bli tallrik.
Ja, vi var med på å overbeskatte den. Ja, vi bygde industri som forsuret vannet den svømte i. Vi bygde kraftverk for å temme elvenes energi, sprengte med drepende luftkanoner for å finne enda mer olje, og vi la en mengde andre små og store hindringer i dens vei i vår higen etter samfunnsutvikling. Men laksen døde ikke, ? på tross av alle disse menneskeskapte problemer.
Den døde ikke ut før oppdrettindustrien til slutt ble for stor og førte til uoverkommelige problemer. Det begynte i Hardanger, og de samme symptomene dukket etter hvert opp mange andre steder. Men industrien og problemene fortsatte å vokse. Dette skjedde med god hjelp av den tidligere nevnte regjering. De hadde det ikke i seg å kunne stå imot kapitalsterke krefter som ønsket å skumme den siste fløteresten ut fra den naturen som før det hadde tilhørt oss alle. Datidens regjering ønsket ikke å lytte til alle de råd og advarsler som fagekspertisen kom med, men ville heller stå frem som handlekraftige og bedrevitende, og tillot at denne industrien ble for stor til at naturen kunne ta hånd om de skader som fulgte med den. De gjorde knefall for oppdrettindustriens synspunkter, på bekostning av den arv vi alle var født med ? allemannsretten. Det å kunne høste av naturen det naturen hadde å gi, den gav de vederlagsfritt til en liten gruppe mennesker. Verdien av allemannsretten, både den rekreasjonelle, sosiale og økonomiske, ble datidens regjering aldri klar over. Selv ikke da den siste elv strevde for å overleve og kysttorsken forsvant.
Da regjeringen i 2009 åpnet både for utvidelse av antall konsesjoner med 65, samtidig som de også tillot at alle konsesjonsinnehavere skulle få øke sin produksjon med ytterligere 5 %, rant begeret over for naturen. Denne økningen betød ytterligere 100 millioner kilo mer fisk produsert hvert år, og oppdrettsnæringen produserte fra da av mer lakseetterligninger enn det totale antall villaks som noensinne hadde blitt fanget av mennesker i Norge siden steinalderen ? hvert eneste år.
Selv om det mot slutten var svært mange av oss som forsøkte å få regjeringen til å fatte hvor galt dette ville bli, var vi ikke dyktige nok til å kommunisere faresignalene tydelig nok til at de evnet å forstå. Hadde vi bare vært litt sterkere, tydeligere og klarere. Men vi maktet det ikke.
Oppdrettsindustrien hadde vokst seg for stor og mektig til at den lot seg endre. Vi foreslo å bruke en annen teknologi med lukkede bur som lakselus og sykdommer ikke kunne komme inn i, og som var mer solide slik at lakseetterligningene ikke kunne rømme og skade den ordentlige laksen. Men dette ble for dyrt. De mente at dette kanskje ville koste så mye som 3 kroner mer pr. produsert kilo, å det var ikke interessant. Vi poengterte alle skadevirkningene i dens kjølvann, men de ansatte mange meget godt utdannede og skolerte mennesker til å vri og vrenge på alle saksfakta som ikke gikk i deres favør. Alle forsøk på saklig kritikk ble enten sablet ned, latterliggjort eller bagatellisert. Og når det en sjelden gang kom frem kritikk de ikke kunne sno seg unna, så brukte de all sin kløkt og politiske lobbykraft til å trenere i det uendelige.
De ventet i det lengste med å innrømme den minste skade forvoldt av dem, og når de endelig i enkeltsaker gjorde det, ble det nedsatt komiteer og utvalg som skulle utrede og søke mer kunnskap. Den kunnskapen man søkte var svært vanskelig tilgjengelig og tidkrevende å fremskaffe, helt i tråd med industriens treneringstaktikk. Og selv om de sannsynlige årsakssammenhenger var tydelige for alle, lukket politikerne øynene.Når så de saktearbeidende komiteene hadde fått tråklet seg igjennom interne diskusjoner (for oppdrettsindustrien var selvfølgelig representert i disse komiteene) og kunne fremlegge sine konklusjoner, da startet oppdrettsindustrien sitt lobbyarbeid for å gjøre de anbefalte tiltak minst mulig virksomme og kostbare for dem. Og så startet neste runde med nye utredninger, også de uten at de nødvendige tiltak ble satt inn. Og regjeringen bukket, nikket og neiet.
Vi prøvde, men vi feilet. Datidens regjering var uinteresserte og ignorante. Den valgte minste motstands vei, og ofret laksen på oppdrettsindustriens alter. De valgte kortsiktige gevinster på bekostning av varige fornybare verdier og en levende kyst. Turistene forstod etter hvert sammenhengene og forsvant. Kystfiskerne mistet sitt levebrød og måtte flytte. Og du mistet allemannsretten.
Vi vet at det var vår feil.
Du og ettertiden får dømme.
Unnskyld!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
